Det har i den senere tid vært diskusjoner bla. i Byggeindustrien om bruken av ulike kontraktstandarder og virkningen disse har på risikobildet for entreprenører i det norske markedet.

Uavhengig av kontraktmodell er risikoen til entreprenørene alltid knyttet til risikoen for å pådra seg kostnader som ikke var kalkulerbare i tilbudsfasen eller gir usikker dekning etter kontraktens regler i gjennomføringsfasen. Herunder redusert produktivitet ved utførelsen av kontraktens arbeider, ofte kalt «Plunder og heft».

Paradigme AS og undertegnede har i en årrekke vært involvert i en rekke prosjekter og ytt bistand til over 100 prosjekter med en samlet kostnadsbase på godt over 20 milliarder, hovedsakelig i Norge men også i Sverige. Entreprenøren har i de fleste av disse prosjektene fremsatt krav med grunnlag i endrede forutsetninger for kontraktgjennomføringen i all hovedsak knyttet til kontrakter med utspring i Norsk Standard men også NTK og ABT kontrakter. Vi har også i en rekke av disse prosjektene gjort analyser av prosjektforløpet for å bistå entreprenøren med å avdekke årsaker til endret ressursbruk, endret fremdrift og endret kostnadsbilde. Endringene er i mange prosjekter relativt omfattende og har naturlig nok med vårt utgangspunkt negative effekter på fremdrift og økonomi.

Våre analyser har ofte hatt utgangspunkt i det vi kan kalle periodisert kostnadsavvik i prosjektet, som kort fortalt er forskjellen mellom periodisert faktisk kostnad slik den foreligger i regnskapet og periodisert opparbeidet kostnad som da er den budsjetterte kostnaden knyttet til faktisk opparbeidet produksjon/inntekt, disse igjen relatert til de ulike ytelsene som inngår i kontrakten. Denne typen analyser gir en tidslinje for når og hvor avvikene oppstår, som igjen gir mulighet for å relatere denne til hendelser i prosjektet og derved avdekke mulige årsaks og ansvarsforhold.

Et av de sentrale forhold som fremkommer av våre analyser er forholdet mellom kontrakt og endringsarbeid og effekten dette tilsynelatende har på produktiviteten i prosjektene.

Det er svært lite forskning på dette området i Norge og vi har derfor i stor grad måtte gå utenlands for å finne frem til forskning som sier noe om produktivitetseffekten av endringer i utførelsen, herunder studier utført av Leonard og Ibbs. Vi har i det siste året også hatt stor nytte av å arbeide sammen med den samme Professor William Ibbs fra Berkeley University of California knyttet til en større skandinavisk tvistesak.

Våre analyser, i likhet med tidligere forskning på området, viser at det svært ofte er sammenheng mellom endringsomfanget og produktiviteten i prosjektene, og at risikoavgrensingen i Norsk Standard på 15% av opprinnelig kontraktssum ikke ivaretar risikoen for entreprenørene på en kalkulerbar/forutsigbar måte. 15% reglen er en ren sjablonregel som ikke kan knyttes direkte til hvilken effekt omfanget får på entreprisen. Den skiller for eksempel ikke mellom økte material/innkjøpspriser og økt forbruk av timeverk utenfor og på byggeplass, selv om dette er forhold som i helt ulik grad vil påvirke entreprenørens gjennomføring og selvsagt er tema når kostnaden er pådratt. Knyttet opp mot entreprenørens utførelsesplikt (hoppeplikten) vil risikoen entreprenøren utsettes for som følge av avgrensingen bli svært forskjellig.

Bestemmelsen inneholder heller ingen regler knyttet til periodiseringen utover endringsbestemmelsenes tekst knyttet til tidspunkt og omfang av endringer, det er tilsynelatende heller ingen etablerte kjøreregler eller rettsavgjørelser som sier noe om dette og avgrenser entreprenørens risiko i forhold til å pådra seg kostnader. Det er likevel ingen tvil om at tidspunktet for når endringene oppstår i et prosjekt og karakteren av endringen har betydning for hvilken effekt dette har for gjennomføring av entreprisen. Standarden kunne derfor med tanke på dette ha vært forbedret ved å angi avgrensingen i utførelsesplikten basert på periodisert endringsomfang, som da vil være det løpende periodiserte endringsomfang målt mot planlagt periodisert kontraktproduksjon. I tillegg burde 15% regelen bli supplert med en nærmere detaljering av hvilken type endringer i prosjektene som skal inngå i grunnlaget, dette igjen for å ivareta de positive sidene av hoppeplikten og skape klare kjøreregler for partene. Det må også her anføres at i svært mange kontrakter er uenighet om det foreligger en endring noe som bidrar til å forsterke effekten av hoppeplikten og 15% grensen noe som fører til at dette også bør behandles i en revisjon av hoppeplikten.

Selv om alt dette kan anføres og blir brukt som grunnlag for krav i ettertid gir det som sagt ingen rettigheter for entreprenøren i forhold til å kunne nekte å pådra seg store ekstrakostnader. Disse kostnadene skal igjen kreves dekket gjennom langvarige og kostbare rettsprosesser, der også entreprenørens risiko i forhold til utfall må sies å være betydelig.

Hoppeplikten og derav entreprenørens manglende mulighet til å si nei til å pådra seg store ekstrakostnader ved gjennomføringen er etter vår erfaring en betydelig årsak til at tvistenivået og lønnsomheten i bransjen ikke utvikler seg i riktig retning.

Selv om det ikke er vanskelig å se nytten av hoppeplikten ut fra en betraktning knyttet til fellesskapets interesser ved at prosjekter gjennomføres uten hindringer, er det ingen gratis lunsjer, heller ikke i bygg og anleggsbransjen og kostnader må til slutt dekkes, enten direkte ved at entreprenøren får betalt eller indirekte via reduserte inntekter og konkurser hos entreprenørene. Det er derfor på tide å se på denne bestemmelsen med nye øyne blant annet for å redusere risikoen for kostnadsoverskridelser og tvister i entreprisemarkedet.

Det bør også i større grad være et anliggende for bransjen å iverksette og støtte opp om forskning på dette feltet for å øke forståelsen for hvorfor bransjen, både i privat og offentlig sektor har prosjekter som stadig pådrar seg store kostnadsoverskridelser som følge av redusert produktivitet.

Dog er min påstand at så lenge risikoen knyttet til endringer i prosjektene fordeles så ulikt mellom byggherre og entreprenør vil det ikke være tilstrekkelig insitament for å planlegge og tilrettelegge for en rasjonell gjennomføring av prosjekter fra byggherresiden. Hoppeplikten og 15% regelen er i så måte en sovepute i forhold til manglende planlegging og detaljering før man kontraherer, og bør av samme grunn revideres for å balansere risikoen mellom partene i entreprisen. Dette vil igjen virke oppdragende på alle som skal planlegge og kontrahere bygge og anleggskontrakter da de vet at risikoen ved manglende planlegging og detaljering vil true egen gjennomføring og likviditet i prosjektet på en måte som ikke kan overføres og fraskrives.

Skrevet av Kåre P Kvalsund